Stiklingene. Utdrag fra et ikke-realisert minnestedsprosjekt

Installasjon med planter av vierstiklinger og dokumentasjon fra det ikke-realiserte prosjektet Bjørnelva Minnested.

Laget til utstillingen «Avskrekking og beroligelse», Festspillutstillingen 2024, Bergen Kunsthall.

Installasjonen Stiklingene. Utdrag fra et ikke-realisert minnestedsprosjekt forteller om et skrinlagt prosjekt med å etablere et minnested for sovjetiske krigsfanger som ble holdt i tysk fangenskap i Norge under andre verdenskrig. Sammen med arkitekt Tatjana Gorbachewskaja fikk jeg i 2020 i oppdrag å utforme et minnested på Bjørnelva, oppe på Saltfjellet i Nordland, med sikte mot ferdigstillelse høsten 2022. Installasjonen består av noe av min egen dokumentasjon fra prosessen, samt vierplanter som skulle ha blitt plantet ut på det planlagte minnestedet. Formålet med beplantningen var å etablere et felt med med stedegne planter og etterhvert også spiselige vekster, en symbolsk gest for å tilføre næring og liv. Vierplantene var dyrket fram fra stiklinger tatt på stedet i 2021, og var det eneste elementet til minnestedet som hadde begynt å ta fysisk form før prosjektet ble avsluttet våren 2022.

Etableringen av et minnested på Bjørnelva var initiert av Narviksenteret, Riksantikvaren og Nordland fylkeskommune, og var et ledd i et større minnepolitisk prosjekt som hadde til formål å kaste lys over historien om de sovjetiske krigsfangene som ble internert og utnyttet som gratis arbeidskraft i Norge av den tyske okkupasjonsmakten i krigsårene. I perioden 1941-1945 var det rundt 100.000 sovjetiske krigsfanger i slike arbeidsleirer over hele landet, hvorav om lag 13.700 døde.

Minnestedet skulle ligge ved restene av Bjørnelva fangeleir, like ved E6 og jernbanestrekningen Nordlandsbanen, der mellom 600 og 700 sovjetiske krigsfanger ble brukt som slavearbeidere for å bygge jernbanen. Rundt en tredjedel av disse døde under fangenskapet. Før de dro derfra etter krigen, satte de gjenlevende fangene opp et minnesmerke over sine døde kamerater. Minnestøtten, en stele i betong med inskripsjon på kyrillisk, ble sprengt i stykker høsten 1950 av den norske Krigsgravtjenesten. Restene av dette minnesmerket ligger fortsatt spredd i terrenget ved den tidligere fangeleiren, og er et vitnesbyrd på at minnepolitikk også er glemselspolitikk.

Bakgrunnen for etableringen av et nytt minnested over 70 år etter krigens slutt, var nemlig at de sovjetiske krigsfangenes brutale skjebne i Norge var blitt aktivt underkommunisert i den nasjonale historieskrivingen om andre verdenskrig. Under den kalde krigen ble minnesteder og gravplasser for de sovjetiske krigsfangene sett på som en sikkerhetspolitisk risiko, og dermed ble minnesmerker fjernet og levninger flyttet på for å hindre at disse stedene skulle bli brukt som reisemål for å dekke over for sovjetisk spionasjevirksomhet. Etter oppløsningen av Sovjetunionen og slutten på den kalde krigen ble historien tatt fram i lyset igjen, nå som en del av en politikk for gjenoppbygging av tillit og samarbeid mellom Norge og Russland. Tiden var altså moden for å minnes og synliggjøre krigsfangenes skjebne.

Nordland fylkeskommunes beslutning om å skrinlegge minnestedsprosjektet var dels en konsekvens av Russlands fullskala invasjon av Ukraina i 2022: Ettersom det overordnede prosjektet var en del av et statlig norsk-russisk miljøvernsamarbeid, ble det omfattet av regjeringens vedtak om å bryte samarbeid med russiske aktører. I tillegg hadde det blitt klart at etablering av et minnested på Bjørnelva ville ha negative konsekvenser for den samiske reindriften i området. Naturinngrepene som fulgte med utbygging av infrastruktur i området, både under og etter krigen, hadde allerede satt spor i landskapet og hatt konsekvenser for samisk kultur og reindrift, og minnestedet ville komme til å ha en ytterligere negativ påvirkning.

Utover vinteren 2022 ble det dermed klart at minnestedsprosjektet måtte avsluttes.

Invasjonen av Ukraina i 2022 viste også med tydelighet det at Russlands øvrige, og svært aktive, minnepolitiske arbeid i Norge målbar en historieforfalskende heltefortelling om andre verdenskrig, en fortelling som ble brukt til å legitimere anneksjonen av Krym i 2014 og invasjonen i 2022. Selv om historien om de sovjetiske krigsfangene representerer et traume som skiller seg fra den patriotiske seiersfortellingen som russiske myndigheter retorisk bruker i sin krigføring, var det åpenbart at Norge og Russland hadde ulike minnepolitiske mål og historieforståelser.

Gitt den politiske utviklingen, den pågående krigen og de negative konsekvensene minnestedet kunne ha, la jeg prosjektet bak meg med en visshet om at var riktig å avbryte det. Likefullt, det var også med en sorg med tanke på at tiden atter en gang ikke var moden for å synliggjøre minnet om disse ofrene for krigens brutalitet.

Det som sto igjen av min involvering i minnestedsprosjektet var vierstiklingene jeg samlet på Bjørnelva i 2021 sammen med kurator Hilde Methi og gartner Stig Lundmo. Stiklingene var blitt til små planter på Lundmo Planteskole, klare for utplanting, men uten noe sted å settes i jorda. Dermed ble de i stedet en del av installasjonen Stiklingene for å formidle historien om minnet til ofrene som ble fanget mellom flere kriger og minnepolitiske agendaer. Etter endt utstilling plantet jeg vierplantene ut i hagen min.

Produksjon:

Prosjektet Bjørnelva Minnested (2020–2022) ble initiert av Narviksenteret, Riksantikvaren og Nordland fylkeskommune. Kuratert av Hilde Methi, og utarbeidet i samarbeid med Tatjana Gorbachewskaja.

Installasjonen Stiklingene. Utdrag fra et ikke-realisert minnestedsprosjekt ble laget til utstillingen Avskrekking og beroligelse, Festspillutstillingen 2024, Bergen Kunsthall. Kuratert av Axel Wieder og Silja Leifsdottir. Produsert med støtte fra Bergen Kunsthall, Billedkunstnernes Vederlagsfond, Kulturrådet og Regionale prosjektmidler fra Kunstsentrene i Norge

Spesiell takk til Stig Lundmo ved Lundmo Planteskole.